"...later that afternoon in the same room, a different kind of Nordic enchantment was at hand, as the three-female vocalists of Fodne ho svara stilt (translating to "The glacier softly responded," via famed folk song arranger and collector Geirr Tveitt). The group gave glorious voice to traditional Norwegian songs of the rugged Hardanger region close to Voss. This group captures the unique magic of this corner of the folk music world, replete with its angular Norwegian "blue notes," heard in varying vocal arrangements and combinations. Singer Benedicte Maurseth also added the indigenous sound of the enchanted hardanger fiddle, with its sympathetic strings lending a unique sonic halo..."

"...Skilfully and absolutely authentic, Benedicte Maurseth and her art embodied the music of earlier days. ... She spoke of dreamy melodies, trance and self-hypnosis - and in truth: as if enchanted, she transported one into another world, far away from hectic life and time pressure. Yet lively and full of strength, like in folk dances."

"Despite her 28 years Maurseth is already held to be a master of the venerable Hardanger fiddle. 17th century Christians considered the instrument to be "devil's work", resulting in the instrument being banned in churches until well into the 20th century. Thanks God that one of these fiddles found its way into Maurseth's hands. She approaches both melody and instrument with sensitivity, empathy, virtuosity, strength, accuracy and focus, constantly retuning the fiddle without jeopardising the concentrated and emotional atmosphere. Benedicte Maurseth is particularly strong in the contemplative, etheric, associative parts of the songs, which ideally suit her wonderful velvety alto voice."

"...well worth seeing again is Gabriel Fliflet: embedded in Åresong, the lanky Norwegian is at home with all kinds of keys. "We Norwegians cannot be happy for too long - it’s too painful", he says, making fun of his virtuoso playing. Benedicte Maurseth singing is forthright (and also plays the Hardanger fiddle), while Per Jørgensen's is beautifully coarse, and wonderful with muted trumpet. Stein Urheim plays a soft sound, and you can tell that Kristoffer Vogt on double bass is learning to be refreshingly cheeky..."

"...i et så velspillende team skal kanskje ikke enkeltmusikere trekkes frem. Men det er neppe noen som ikke ble ekstra berørt av
Benedicte Maurseth sang og felespill."

Sammen med regissør Kjetil Bang-Hansen er Svein Tindberg kjend for sine framføringer frå mellom anna Markus-evangeliet. På same måte har dei tilegna seg Jon Fosse sin roman "Andvake." Også denne kan leses ut fra ein religiøs kontekst, sjølv om tonen er mykje mørkare. Det handlar om den gravide kvinna Alida og kjæresten, spelemannen Asle. Dei går rundt i Bjørgvin for å finne huslys, men det er inga som vil ta imot dei.

Som ingen annan klarar Tindberg å gje historia liv, og regien er enkel, men effektiv. Tilskådarane vert meir og meir trukke inn i handlinga slik at dei vert ein del av han. Tindberg brukar ordene som ein dirigent leiar eit stort symfoniorkester, og her kjem Benedicte Maurseth inn i bilete. Det er ho som har skrive musikken til teaterstykket, ho som framførar den. Benedictes vare og vakre hardingtonar gjev forteljinga ein musikalsk grunnmur som gjer at dette vert til noko mykje meir ein opplesing av ein roman med musikalske pauseinnslag. Heile framsyninga er ein heilskap mellom ord og tonar, framførd av to vakre musikkinstrument, stemma og hardingfela.

Samspelet mellem Benedicte og Svein er framifrå. Dei bærar fram framsyninga på ein måte som går til hjarte hos tilhøyarane. På scena er dei to likeverde. Benedicte har skapt eit musikalsk meisterverk som maktar å skildra alle dei ulike stemningar som det finns i romanen. Dette er ikkje berre nyskapen musikk av ein debutant som fort vil gå i gløymeboka.

Med "Andvake" har Svein Tindberg, Benedicte Maurseth og regissør Kjetil Bang-Hansen skapt ein ny måte å gje liv til ein tekst som ikkje vert bearbeid for teater.

Og hadde det ikkje vore fordi det er Benedicte som har skrive musikken til romanen, skulle ein trudd at Jon Fosse hadde skrive teksten etter å ha høyrd Benedictes musikk.

Det er rett og slett tonar som gjer godt i sjela, eit storverk som peikar både bakover og framover.

Vår eiga fortid. Vår eiga framtid.
Takk, Benedicte Maurseth og Svein Tindberg.

Andvake er en forestilling med et til dels vanskelig, sårt og vondt innblikk i trengte menneskeliv. Men det er finstemt og nennsomt behandlet. Handlingen kan gi assosiasjoner til Josef og Marias søken etter husly. To unge mennesker, hun høygravid, søker et husvære men de får ingen hjelp. De blir avvist fordi hun er tydelig høygravid og de ikke er gift.

Det er Svein Tindberg som bærer forestillingen med tekst avbrudt av korte og lengre sekvenser med hardingfelespill av nyskrevet musikk. Jon Fosse får her fram et samsvar mellom tekst og musikk som betar oss stort. Nydelig er den tilbakeholdne tonen hvor han presenterer to unge mennesker fra deres første møte og kjærlighet. Deres kjærlighetsmøte er sterkt beskrevet og med enkle og bildeskapende ord får Jon Fosse det hele til å leve for oss. Selv om han fortsatt formidler stoffet via sin repeterende fortellerstil, står teksten sterkt fram.

Dette er eminent teater. Jeg kan vanskelig se at det kunne gjøres bedre når man først har valgt en slik form med en forteller og en musiker. Det blir en fullverdig forestilling.

Felespilleren Benedicte Maurseth ble i 2007 kåret som årets unge folkemusiker. Hun står også ansvarlig for musikken som framføres.

Benedicte Maurseth og Svein Tindberg har en ekthet og sikker ro i sin formidling som fenger på en rolig måte. Det er høydramatikk som formidles slik at man som tilskuer blir medopplevende.

Av Jon Fosse Det Norske Teatret/Rikskonsertene Jon Fosses roman blir til noe annet som monolog i samspill med fele.

TEATER: Med Andvake skrev Jon Fosse en stor liten roman, en fortelling nær beslektet med mytene, og med en religiøs referanseramme: En mann og hans trolovede som venter barn, vandrer husløse rundt i en kald og høstmørk by uten å finne noen som vil gi dem herberge.

Samarbeid

Nå har Det Norske Teatret og Rikskonsertene samarbeidet om en nedskåret versjon av romanen, der Svein Tindberg gir oss teksten som en monolog, i samspill med Benedicte Maurseths felespill. Det er en rimelig ramme, hovedpersonen Asle er tredje generasjons felespiller, og det han bærer med seg gjennom Bjørgvin er fela etter sin avdøde far.

Stemme og tolkning

En monolog er, selv om ordene er de samme, noe helt annet enn en skriftlig fortelling. Der teksten bare har trykte ord, og følelsene som oppstår kommer fra leseren, blir monologen båret fram av skuespillerens stemme og tolkning - han formidler og styrer de følelser og tanker han ønsker å bringe videre med trykk, pauser og frasering. Slik blir Svein Tindbergs framføring av teksten mindre åpen enn Fosses roman, men samtidig også mer konkret og mindre mytisk. Tindberg som skuespiller står nærmere skikkelsene han formidler enn Fosse gjorde som forfatter, og som tilskuer blir tolkningsrommet ditt mindre enn som leser. Antydningene blir konstateringer, hint blir understreket. Vi forstår bedre, men den fortellingen vi forstår er også mindre.

Tostemt fortelling Men det gir oss også et gode og konkrete bilder på to ensomme mennesker i en kald og ensom verden. Og musikken, felespillet er med å bygge et rom for teksten. Redigeringen av teksten framhever også felespillermotivet, mens andre motiver tones ned. Slåttene har sine gjentakne mønstrer i samspill med Fosses tekst. På det beste spiller de sammen, en tostemt fortelling. Tindbergs tolkning av historien er klar, men tidvis griper man seg i å ønske litt mindre følelser, litt mer av romanens åpne, mytiske rom. Men den som ennå ikke har lest boka, vil få en annen opplevelse av dette.

Monologen fremføres med innlevelse av Svein Tindberg, med nydelig tonefølge av hardingfelespilleren Benedicte Maurseth. Den enkle fortellingen om Asle og Alida er både vakker og vond, og vil gå rett inn i hjertet til de fleste.

Den er poetisk, stillferdig og trist.

Forestillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Det Norske Teatret og Rikskonsertene. Etter å ha blitt kåret til årets unge folkemusiker for to år siden, fikk Benedicte Maurseth muligheten til å velge seg et prosjekt.

Valget falt på Fosses tekst, som hun på Prøvesalen fremfører sin egen musikk til. Med seg har hun fått en skuespiller som ikke er ukjent med å stå alene på en scene med en stor teatertekst. Det er fjorten år siden Svein Tindberg levendegjorde Markusevangeliet, og fem år senere Apostlenes gjerninger, på strak arm og til enorm publikumssuksess. Fosses Andvake har også klare religiøse undertoner.

Ikke rom i herberget.

Det unge ugifte kjæresteparet er alene i verden og rømmer fra hjembygden for å finne arbeid og husrom i Bjørgvin. Men det var ikke rom i herberget. Ingen slipper dem inn, kanskje fordi Alida er høygravid og snart skal føde. Men Asle og Alida tyr til tøffere og mer dramatiske handlinger enn hva Josef og Maria gjorde for å få husly. De både stjeler og utøver vold.

Teksten er lavmælt, full av legendestoff, lengsler, svik og forbrytelser. Men aller størst er kjærligheten. Og Andvake er en vakker kjærlighetshistorie. Beretningen om de to ensomme, fattige og forkomne menneskene er rørende. å være andvaken betyr å være søvnløs. Teksten er både virkelighetsnær og drømmeaktig.

Det er en klassisk Fosse-tekst preget av hans gjenkjennelige språk og fortellerstil. Men uten skuespilleren Svein Tindberg og musikeren Benedicte Maurseths tilstedeværelse og flotte innsats er det ikke sikkert at teksten hadde klart seg så godt på scenen som den gjør her. Monologen fremføres vart og finstemt. Tindberg både spiller personene og forteller handlingen. Som Asle bærer han på et feleskrin. Den fattige unge mannens felespill knyttes opp til Maurseths vemodsfylte spill. Musikken, som er full av både sorg og håp, veves inn i handlingen og skaper atmosfære og stemning.

Lavmælt uttrykk.

Regissør Kjetil Bang-Hansen har gitt dette tragiske legendestoffet et lavmælt uttrykk. Han gir tid og rom til ord og toner. Det er blitt assosiativt teater, med et nøkternt og renset scenebilde fra scenograf Helge Hoff Monsens side.

I hans tomme rom med bare to enkle benker, er omgivelsene redusert til et bakgrunnsbilde med antydning til bymiljø, med fjell og stjernehimmel.

Her står teksten og felespillet i sentrum. Innenfor disse sceniske rammene kommer fortellingen om Asle og Alida frem - og angår oss.