Alde (2010)

Benedicte Maurseth sin nye CD ”Alde” ber bod om at det er ho som skal lyfta arven etter Knut Hamre som den store lyrikaren i Hardingfeleheimen.

Så har då også Benedicte hatt sin meister Knut som lærar og stort førebilete, og ho takkar Hamre for at han ikkje hadde noko ynskje "om å forma meg, men som tillét meg å vera ein skeiv bokstav".

CD´en Alde er eit resultat av fleire lukkelege omstende. Den første var at Benedicte Maurseth vann Rikskonsertane si lanseringstevling ”Intro –folk” i 2007. Det gav felespelaren frå Hardanger høve til å prøva ut nye sider ved seg sjølv – både som formidlar og toneskapar. Den mangeårige facinasjonen for Jon Fosse og hans måte å nytta språket som rytmiske bølger – alder – på. Desse aldene fall saman med Benedicte si kjensle for slåttemusikken sine bølgjer. Men at ho skulle enda opp med å skriva musikken til teaterversjonen av Fosse – romanen” Andvake” sat likevel langt inne.

Då ho endeleg våga å svara ja til dette mektige oppdraget, nyskreiv ho all musikken til teateroppsetjinga på Det Norske Teatret. Sidan premieren i 2009 har ho skrive endå meir musikk som no er komen på CD.

Det er noko magisk dragande over spelet til Benedicte Maurseth. Lågmælt, men samstundes så intenst og fullt av kraft at gåsehuda ligg som ein kriblande kappe rundt deg. Bruken av dei mange underlege felestilla frå Hardanger (og andre feledistrikt) er med på å understreka dei mystiske og manande stemningane. Det vekslar i bråe kast mellom dei varaste og mest lengtande stemningar til dei livsglade og kåte kasta. Alt gjort på Benedicte Maurseth sitt strålande kunnige vis.

"Benedicte Maurseth (27) fra Eidfjord i Hardanger har hardingfele og viola d’amore (bratsj- og hardingfelelignende) som instrumenter. Hun sto for musikken til teateroppsetningen av Jon Fosses «Andvake », og den tåler utmerket å gis ut for seg selv. Hun framfører den på enkleste vis, mutters alene, og greier å skape en nesten magisk stemning. Alt er nyskrevet, men på gammel folkemusikks grunn, og det trengs ikke innslag av ytre modernisering for å få den til å leve. Kontrastene fra det dramatiske til det stille og lyriske fanger den konsentrerte lytter

Benedicte Maurseth is a Norwegian Hardanger violin player, to my opinion the most beautiful type of violin I know of. I love the sound of the instrument and getting an album like this always makes me curious. In 2006 she recorded an album with the famous Knut Hamre, who has been her teacher for a long time. In 2008 another CD was recorded together with three other musicians including Berit Opheim. Most musicians who play the Hardanger fele would choose to record traditional Hardanger pieces on their debut album. Maurseth made a very dangerous choice, she only recorded her own compositions. The album shows that this was the right choice. She is not only a fantastic musician, she has a great technique and a sound with a very own identity. She also proofs to be a talented composer. All fifteen songs are of high quality, deeply rooted in the Norwegian tradition but never old fashioned in anyway. Over three quarters of an hour of solo Hardanger fele without any dull moment. An absolute dream debut which shows the beauty of the instrument and the talent of a young musician. Benedicte Maurseth is definitely a musician I will follow very closely in future.

"Hun starter med en bønn. Benedicte Maurseths musikk er inderlig og vakker, ja, ganske uimotståelig. Selv om folkemusikerens meritter er mange, er dette hennes første solo-CD. Men omveien går via Jon Fosses fortelling Andvake om Alida og Asle. Når Asle legger fela under haka, hører Alida "sit eige liv og si eiga framtid”. Det unge, ugifte paret er, som Josef og Maria, på jakt etter en seng til å hvile for seg og sitt ennå ufødte barn. Men ingen i Bjørgvin vil lukke den inn – ” men songen den er der og det er vel denne songen dei kallar for kjærleik og så er ho berre tilstades der i spelet og ho vil ikkje finnast til nokon annan stad".

Teatermusikk:
Slik forteller Jon Fosse i den vesle fortellingen som er blitt til kritikerrost teater med Benedicte Maurseths vakre tonefølge. I sommer er musikken utgitt på platen Alde som betyr bølge. Hun har komponert og arrangert all musikken selv for hardingfele, viola d´amore og sang. På platen er det også med musikk som ble til overs da hun jobbet frem teaterforestillingen i samarbeid med Svein Tindberg og Kjetil Bang – Hansen.

Bølgene:
Vi inviteres umiddelbart inn i spillet, og kjenner at her er det ikke bare godt å være; her blir du løftet og båret som i den usigelig vakre og meditative ”Vals”. En trenger verken boka eller teaterforestillingen for å ha en inderlig glede av Maurseths musikk. Spor tre heter ”Til Knut” og er tilegnet spelemannen Knut Hamre som hun takker for å ha vert ”ein sterk og raus læremeister” helt fra hun var syv år gammel. I Jon Fosses språk har hun funnet et språk som hun kjenner igjen i bølgene i slåttemusikken.

Fornyer:
I bunnen ligger hennes innforlivede forhold til hallinger og slåtter, og noen av sporene som for eksempel ”Gamle Gunnar” og ”Kjetil – slåtten” kan forveksles med tradisjonsmusikk. Mens klangene i tittelsporet ”Alde” kan minne mer om Arvo Pärths musikk. Med en slik kobling av sjangerbevissthet og vilje til å lytte fram nye uttrykk, fremstår Maurseth som er av vår tids mange fornyere av folkemusikken. "

Folkemusikeren Benedicte Maurseth er en av de svært amnge, dyktige unge folkemusikerene som har dukket frem fra folkemusikkdypet de senere årene. På ”Alde” opptrer hun mutters alene med sine strykeinstrumenter. Tidligere har hun samarbeidet med sin lærer ( fra hun var sju år) Knut Hamre, og med Åsne Valland Nordli, Berit Opheim og Kristin Skaare på deres usigelig vakre ”Fodne ho svara stilt” ( Heilo 2008).
På sitt debut – album som soloartist gjør hun like godt en hel produksjon kun med egne komposisjoner. Alle kunne, etter min mening, gått rett inn i standard repertoaret for folkemusikk (hvis noe slikt finnes), og selv om jeg ikke er noen ekspert på solo hardingfelespill, så anser jeg dette for å være en svenneprøve som står til laud.
Maurseth spiller med ”lette drag” og det hele virker så enkelt og greit (selv om jeg vet at så ikke er tilfelle). De enkelte slåttene står godt til hverandre, og Maurseth beviser at hun er en ”kløpper” både som musiker og komponist.
Mange av de som påstår at hardingfelespill høres ut som man er i ferd med å torturere en katt, bør sette seg ned med denne innspillingen, og lytte med åpne ører. For dette er usigelig vakkert fra start til mål!

Når hardingfelespilleren og komponisten Benedicte Maurseth endelig kommer med sitt første soloalbum, er det med musikk til et teaterstykke av Jon Fosse, basert på hans roman Andvake. I Jon Fosses univers er det ofte det usagte som gir spenninger og utløser det dramatiske i handlingen. Mye foregår på det indre plan og kun antydes i teksten. Det er opp til oss å tolke hva som skjer. Man trenger imidlertid ikke å kjenne forfatterens verk for å ha utbytte av denne svært intense, vakre og talende musikken. Benedicte Maurseth spiller hardingfele, viola d’amore og synger, og det gjør hun med suverent mesterskap. Maurseth har valgt det enkle, og skaper stemninger som syder av liv, ettertenksomhet og nerve. Hver tone, strofe og lyd treffer en nerve som får deg til å spinne videre. Du blir ganske enkelt trollbundet av spillet, om musikken er nedtonet og innadvendt eller utadvendt og livlig. Musikken kan nytes uavhengig av dens bakgrunn.